next up previous contents
Next: About this document ... Up: Skolelinux-prosjektet Previous: C. Casestory tilsendt Statens   Contents

D. Utdrag fra NO LOGO:

Forfatter og journalist Naomi Klein forteller om merkevarer som Stussy, Hilfiger, Polo, DKNY og Nike som har nektet å slå ned på piratbruk av logoene deres på T-skjorter og baseballuer i bysentrene, og flere av dem har tydelig skygget unna alvorlige forsøk på å stanse florerende butikktyverier. De store merkene har skjønt at profitten på logo-klær ikke bare skyldes at plaget blir kjøpt, men også at folk ser logoen deres på «de riktige menneskene», slik Phil Spur i Pepe Jeans så klokt sier det.

Naomi Klein har også beskrevet hvordan IKT-utviklingen i skolen har vært i USA:

Den amerikanske markedsføringskonsulenten Jack Myers beskrev det uutholdelige synet på denne måten: «Det valget vi har her i landet [USA] er om utdanningssystemet skal bli med inn i den elektroniske tidsalderen og kommunisere med elevene på måter de forstår og som de kan forholde seg til. Eller om skolene skal fortsette å bruke foreldede kommunikasjonsformer og bli dagfengsler for millioner av unge mennesker, slik de er blitt i storbyene.» Dette resonnementet, som utilslørt setter likhetstegn mellom næringslivets tilgang til skolene og tilgang til moderne teknologi, og ved å forlenge inn i fremtiden selv, er kjernen i måten merkene i løpet av bare ett tiår har klart å så godt som eliminere barrièren mellom reklame og utdanning. Det var teknologien som la fornyet press på den kroniske underfinansieringen på 90-tallet: Samtidig som skolene møtte stadig kraftigere budsjettkutt steg kostnadene for å levere en moderne utdannelse bratt, og tvang mange skolefolk til å se etter alternative finansieringskilder å hjelpe seg med. Revet med av IT-bølgen ble det plutselig forventet at skoler som knapt hadde råd til oppdaterte lærebøker, skulle skaffe elevene audiovisuelt utstyr, video-kameraer, datamaskiner i klasserommene, desktop publishing-muligheter, det siste i undervisningsprogramvare, Internett-tilgang - til og med videokonferanser på enkelte skoler.

Som mange utdanningseksperter har påpekt er de pedagogiske fordelene ved å bringe teknologien inn i klasserommene i beste fall tvilsomme, men det er ikke å komme forbi at arbeidsgivere høylytt forlanger teknologiske ferdigheter av avgangselever, og det er store sjanser for at privatskolen nede i veien eller på den andre siden av byen er utstyrt med alt det siste innen duppeditter og leketøy. I denne sammenhengen har partnerskap med næringslivet og sponsoravtaler for mange offentlige skoler, særlig i de fattige strøkene, stått som den eneste mulige veien ut av det høyteknologiske uføret. Tankegangen er at hvis prisen for å være moderne er å åpne skolene for reklame, får foreldre og lærere gjøre gode miner til slett spill.

Det faktum at flere skoler går til privat sektor for å finansiere teknologiske anskaffelser, betyr ikke at myndighetene gir avkall på sin rolle når det gjelder å forsyne de offentlige skolene med datamaskiner. Tvert imot. Stadig flere politikere gjør en én datamaskin på hver pult til bærebjelken i sitt utdanningsprogram, om enn i samarbeid med det lokale næringsliv. Men underveis tar skolestyrene penger fra fag som musikk og kroppsøving for å finansiere denne høyteknologiske drømmen - og også her åpner de dørene for næringslivssponsing og direkte former for merkepromotering i bunnskrapte kantiner og idrettsprogrammer.


next up previous contents
Next: About this document ... Up: Skolelinux-prosjektet Previous: C. Casestory tilsendt Statens   Contents
Knut Yrvin 2002-05-09